Det er faktisk sånn at ingen bryr seg egentlig om hvordan du ser ut og oppfører deg, eller hva du gjør og sier. Dette er naturligvis ikke helt sant, men med mindre du gjør noe som gjør deres dag eller liv verre eller merkverdig bedre, har folk flest nok med seg selv og sine nærmeste. Dette er ikke for å si at ingen bryr seg om hvordan du har det eller setter pris på deg, men bare for at du skal kunne huske på at når du pynter deg, fikser håret eller bruker godt med tid på sminken så gjør du nok dette i stor grad for deg selv.
Her passer det kanskje med en liten ansvarsfraskrivelse hvor jeg naturligvis innser at jeg snakker om dette fra et manns perspektiv, men jeg tror det er noe å reflektere over her, og derfor ønsker jeg å dele min oppfatning. Fordi vi er alle til en viss grad litt for opptatt med å ta vare på oss selv, med det mener jeg at vi tror vi tar vare på oss selv, men egentlig strever vi etter et uoppnåelig ideal. Og da har vi jo naturligvis ikke tid til å bry oss om hvordan andre folk har det eller ser ut. Kan vi kanskje ha godt av å slakke av litt?
Vi klarer å bry oss om familie og venner, kanskje også litt om vanskeligstilte mennesker rundt om i verden som har sine problemer, men i det store og det hele kan det faktisk være ganske befriende å lære, og minne seg selv på, at folk der ute er for opptatt med seg selv til å gå rundt og tenke på deg.
Hvordan kom jeg frem til dette?
Hvor mye tid bruker du selv på å tenke på hvordan dine nærmeste ser ut på håret? Eller klærne de har på seg? Eller hvordan de sminket seg? Hva med kollegaene dine, klasse-kamerater, eller tilfeldige folk i livet ditt? Jeg tipper ikke så veldig mye. Hvor mye tenker du på din egen hårsveis? Og hvilke klær du har på deg? Og hvordan din sminke er?
Jeg var nok litt heldig da jeg som 14 åring hadde vært hos frisøren og klippet meg, jeg var ganske fornøyd med sveisen og hadde akkurat riktig mengde voks i håret og brukt capsen min lenge nok på vei til skolen slik at sleiken skulle holde seg på plass hele dagen. I løpet av dagen benyttet jeg enhver mulighet til å sjekke at sveisen var som den skulle være, i speilet på badet, i ruta utenfor klasserommet, og i hver rute utenfor skolen som gav meg et blikk av mitt eget speilbilde. Jeg tror ikke noen la merke til at jeg sjekket sveisen min hele tiden heller siden jeg var så flink til å bare sjekke fort… eller kanskje var det fordi alle andre var for opptatt av seg selv?
Uansett, da jeg kom hjem fra skolen sammen med en kamerat så var jeg ganske lei meg. Det var faktisk ingen som hadde kommentert hvor kul og stilig jeg var på håret. Jeg hadde gledet meg til å klippe meg lenge, til og med gruet meg litt, tenk om det blir stygt? Jeg brukte masse tid på å finne den «perfekte» fasongen med den nye sveisen og hvilken voks jeg skulle bruke, og så var det søren meg ingen som la merke til noen endring? Da jeg mannet meg opp til å si dette til kompisen min, og forklare hvor fortvilet jeg var. Sa han bare at han også hadde klippet seg, han gjorde det dagen før meg, og ingen hadde sett det. Ikke engang jeg.
Han hadde tenkt det samme som jeg tenkte, men ikke turt å si noe…
Fra den dagen ble vi enige om å prøve å bry oss litt mindre. Og sakte men sikkert har jeg klart å la det som en gang i livet mitt tok så mye tid og tankekraft få en mindre og mindre del av dagen. Det har vært ubeskrivelig befriende.