«Den beste tiden å plante et tre er for 20 år siden, den nest beste tiden er nå.»
Dette gamle utsagnet har mye nyanser i seg. Det kanskje mest interessante er at når du ser for deg det å starte med noe, så kan det være fordi du ønsker deg noe. Og da kan man alltid si at man burde gjort noe tidligere, og hvis noe tar 20 år, hva er da vitsen med å begynne nå? Enn om 20 år da? Hva om du hadde begynt i dag?
Jeg husker da jeg var cirka 20 år gammel selv. Jeg tenkte faktisk at det er ikke så farlig om jeg er i god form når jeg blir 40 år, siden da er jeg gammel uansett. Dette virker kanskje kjent (eller sprøtt) å tenke på for en 40 åring, men er helt sikkert noe 20 åringen i deg kan være enige i. «Heldigvis» endte denne holdningen med at jeg skadet kneet mitt så mye at jeg trengte en operasjon. Da jeg satt sammen med en lege i Sveits, langt hjemmefra, uten foreldre eller venner, og denne legen spurte meg om jeg ville stå på ski når jeg ble på hans alder. Da skjønte jeg at det har noe for seg å plante gode frø.
Det er rart med det, men jeg har i alle mine voksne år, det vil si fra jeg ble 20 til nå (35 i skrivende stund), tenkt at hvert år er det mest spennende, og den beste tiden jeg har hatt er nå den siste tiden. Mon tro om dette fortsetter? (Selv i Covid-19 pandemien vi er midt oppi, har jeg fått gleden av å starte podcast og tilbringe mye tid med min datter... ikke like actionfylt som å surfe i Australia, men definitivt et fantastisk, om enn annerledes år.) Det går vel an å tenke at vi har en evne til å alltid ha det "best" her og nå? Da er det vel også alltid fornuftig å sørge for at vi har de beste forutsetningene til å gå inn i det neste året...
Med dette mener jeg at til syvende og sist har du den kroppen du har. Og du har det sinnet du har. Og med riktig holdning til å så gode frø, og ta vare på seg selv, vil man faktisk kunne ha det bedre både i sinnet og kroppen jo eldre man blir, men dette krever det som yogiene og buddhistene beskriver som "riktig innsats", nemlig å ikke ta i for hardt, men ikke gjøre for lite. Jeg tror man besitter en slags følt visdom, der innerst inne et sted. Kanskje måtte man, som meg, skade seg tilstrekkelig til å skjønne at man må ta godt vare på seg selv, og ikke kan ta god helse for gitt. Men når jeg nå klarer å ta hensyn til både meg her og nå, samt den fremtidige utgaven av meg selv ser jeg at det går i riktig retning.
Så hva mener jeg med ta tiden til hjelp og inspirasjon? Jo, er det tøft nå, mentalt eller fysisk, så se om ikke du kan gjøre det som du vet (kjenner innerst inne) skal til for å ha det bedre i fremtiden, så kanskje du opplever at bare ved å ta vare på seg selv og gjøre de rette tingene for ditt fremtidige vesen, vil du kanskje oppleve litt bedring i hverdagen her og nå også?