Syntes du livet kan være overveldende fra tid til annen? Dette kan være en fin øvelse og refleksjon for å ta et steg ut av den indre monologen, sette ting i perspektiv og gi litt handlingsrom.
Hvordan ser verden ut fra ditt første-person synspunkt? Ok, la oss starte med hva vi tror at vi er, eller hva vi føler at vi er. Vi føler at vi er en person, her på jorda ved siden av alle andre. Den er grei, og jeg er enig. Men dette er bare en liten del av hva vi er. Dette er den delen vi er på meter-skalaen. Hva med centi-meter, millimeter, mikrometer... du skjønner hvor jeg vil. Likeledes kan vi bevege oss utover, kilometer, mil, hva hvis du ser jorda fra månen?
Photo by Mojtaba Fahiminia on Unsplash
Jeg opplever at å bevege oss utover kan være litt vanskeligere å forholde seg til siden det ikke har noe å si egentlig på hvordan jeg føler meg her og nå og hva jeg føler at jeg egentlig er. Det sagt, så kan det å ta et videre blikk på hva som kan tenkes å foregå her på denne kloden hjelpe oss å vurdere hva som virkelig betyr noe fra tid til annen, men la oss gå innover til å begynne med.
Når vi beveger oss innover kommer vi til en liten hudflekk, så til celler, molekyler, atomer og grunnleggende partikler... på denne skalaen er det overvekt av tomt rom, så hvor går grensen egentlig? Likeledes kan vi jo se for eksempel hånda vår, ok, der er den, det er en hånd, det er min hånd. Men vil jeg være noe mindre meg hvis jeg skulle miste hånda mi? Hva hvis jeg blir født uten hånd? Jeg er jo ikke identisk med min hånd, det ville vært rart å påstå. Sånn kan vi gå igjennom kroppen, kanskje sitter vi igjen med overkroppen, hodet eller bare sinnet til slutt.
Nå inviterer jeg til å gjøre en øvelse kjent fra diverse kontemplative tradisjoner. Det er å se her og nå, for deg selv, hva din opplevelse av å være deg virkelig er. Ok, så her du sitter, hva ser du? Omverden, kanskje et par hender, kanskje konturen av din nese (om du lukker et og et øye), hva annet? Hva hvis du "ser innover", en fantasi om hvordan du ser ut her du sitter, et husket bilde av omtrent hvordan ansiktet ditt ser ut. Hva du så sist du så deg selv i speilet, håret ditt, men dette ser du ikke her og nå fra ditt første-person perspektiv. Herfra kan vi se klesplagget som forsvinner opp mot nakken, omverden (der ute) er det du kan se fra her du sitter (selv om du f.eks ser inn i en reflekterende overflate og får et glimt av deg selv). La oss ta en liten pause. Les gjerne på nytt, se etter, med et åpent sinn... hvilken opplevelse har du egentlig av å være deg akkurat nå?
Ta gjerne en titt på bildet i starten av denne teksten, så får du en følelse av hvor jeg vil. Poenget her handler ikke om å tenke eller fantasere, men bare observere. Her og nå, hva ser jeg. Det å oppleve hvordan det er å være meg her jeg sitter kan for eksempel beskrives som: "Verden der ute, og tomrommet her inne (her hvor hodet mitt skulle vært)." Jeg opplever i alle fall at jeg ikke kan se noe her på "min" side av alt som skjer...
Det å få en følelse av at det faktisk bare er tomt, åpent, tilgjengelig... dette kan gi anledning til å stoppe opp og kjenne etter. Det kan gi anledning til å kjenne at det bare er tomt rom, og i dette tomme rommet finnes alt. Alt du ser, hører, lukter, kjenner. Alle dine venner, familie, tanker og følelser finnes i dette tomme rommet. Denne følelsen merker jeg kan gi meg litt avstand fra kaoset som kan oppleves i blant når ting føles og kjennes uoverkommelig eller man er midt oppi noe som oppleves stressende. Bare stoppe opp, ta et pust og se... hva er jeg egentlig?
Godt nyttår!
Kilde:
https://www.headless.org for ressurser og informasjon om hva du egentlig er. Dette syntes jeg er pakket inn i en ikke dogmatisk og fin vestlig kontekst.
Ikke ta mitt ord, se for deg selv!
Comentarios