• Alexander Kristensen

Mestring og øvelse

Det vil alltid komme en tid hvor man tenker "jeg burde ha lært meg dette før", eller "nå er det for sent". Om så dette gjelder sport som barn, å lære språk eller noe annet man vil mestre som voksen. Uansett, det er altså slik at før man lærer seg noe, så er man ikke nødvendigvis god i det man forsøker å få til. Da er det lett å si at dette er ikke noe for meg og finne unnskyldninger.


«Øvelse gjør mester». Det har vi hørt. Og det stemmer nok til dels, iallfall sett fra utsiden. Men de jeg kjenner som er skikkelig gode i noe, vil som regel ikke si at de er mestere. Eller at de har lært alt som kan læres. På engelsk sier man «Practice makes perfect». Det er litt verre. Perfekt er mange hakk over mester. Perfekt er vel uoppnåelig per definisjon?


En yogalærer jeg ser opp til sa en gang noe som satt seg: «practice makes practice». Dette høres kanskje litt rart ut, liksom selvfølgelig og banalt på samme tid. Men når vi virkelig gjør det vi gjør, ikke for å bli god, men fordi vi liker å gjøre det vi gjør, så spiller det plutselig mindre rolle hvor vi skal med aktiviteten og det blir viktigere at vi klarer å være til stede i det vi gjør.

"Practice makes practice".

Det er først når vi klarer å gi slipp på tankene rundt dit vi vil med det vi gjør og klarer å være til stede i aktiviteten, at vi begynner å oppleve en følelse av flyt, at ting «skjer litt av seg selv», at vi utvikler intuisjoner, reflekser og danner oss en stil.


Da blir plutselig hva enn vi gjør mye mer tilfredsstillende og man kan undersøke nye dybder, kanskje også tenke annerledes enn dem som har lært oss aktiviteten. Og er det ikke dit vi virkelig vil?

16 views0 comments

Recent Posts

See All